Jeg tryller med frukt igjen! Jeg har rare kryssallergier til pollen, og pære unngår jeg å spise rå, da klør jeg. Men proteinene endrer seg ved oppvarming, så jeg nyter pærene mine stekt i honning og toppet med hakkede mandler. Kardemomme og pærer er en magisk kombinasjon. Det er uansett dobbelt så godt som en vanlig rå pære, så jeg klager ikke. Og ikke si det til noen, men det hender jeg spiser denne her til lunsj. Hysj…..
- 1 moden pære i biter. Det må være en pære med god syrlighet, ikke de vanlige conferencepærene som vi får året rundt. Velg de lysegrønne pærene som blir gule når de modner, eller de som er litt røde på siden.
- 1 liten neve mandler, hakket. Eller bruk gresskarkjerner eller solsikkefrø.
- et godt dryss kardemomme
- 1 ts fltende honning (evt agave, lønnesirup e.l.)
- 1 ts kokosolje eller melkefri margarin (eller smør om du tåler det.)
- bittelitt salt
- evt 1 ss rosiner
Skjær pæren i fire og fjern kjernehuset. Del den så i mindre biter.
Varm olje eller margarin i en liten stekepanne. Ikke bruk altfor sterk varme.
Ha pærebiter og mandler oppi, samt honningen og en liten skvett vann. Salt og evt rosiner.
Dryss på kardemomme etter smak, og rør slik at ingenting blir svidd. Jeg liker å bruke stekepinsett for å snu pærebitene.
Ha evt. i litt mer vann, så pærene blir møre og litt transparente.
Hell alt i en dessertskål, finn en skje og sett deg der ingen finner deg. Jeg vil ihvertfall ikke dele!
Variasjon: Pære Healthy Heléne
Du har hørt om Pære Belle Heléne? Det er pærer til dessert, med sjokoladesaus og krem.
Min kjappe variant er som over, men hopp over kardemommen og rosinene.
Ha litt vaniljepulver oppi til pærene når de steker, og når de er ferdig stekt has de i en dessertskål. Dryss på litt sjokoladedråper og kanskje en kremdott. Eller is, herlighet, vi driver jo ikke og teller kalorier her. Nå ligner det jo ikke så veldig på lunsj lenger uansett.
Ja, det var den dagen i dag. Vanligvis synes jeg det går greit å måtte lage alt vi spiser selv, men dette var dagen da jeg bare hadde lyst til å gå ut i sola, finne en kafé, og spise napoleonskake. Med gluten. Og fløte. Eller uten. Samma det, bare jeg slipper å lage den selv! Jeg får altså innimellom en slags bake-utmattelse. Hver smule av brød og kaker som jeg, mann og sønn skal spise, er jeg nødt til å bake selv, og mesteparten av tiden er jeg greit forlikt med denne skjebnen, men altså ikke i dag. Så jeg har frest rundt i huset med støvklut og malerpensel, og vært misfornøyd med kakemangel, møkkete vinduer og livet generelt. Men nå er det kvelden og det meste går over. Vi har spist en bedre søndagsmiddag med Jamie-Oliver-kylling (fars spesialitet). Jeg har kreket meg forbi bakeutmattelsen, og brød til ukas matpakker står og svulmer i ovnen. Før middag fikk jeg plutselig krefter til å slenge sammen en eplekake, for det er ikke mye som trøster og varmer så godt som lunken eplekake med krem. Så nå blir det kakekveldsmat, det kan jeg like. Eplekake er uansett best når den er hjemmelaget.
